NY BLOGG NY BLOGG NY BLOGG

jeg har blitt smittet av bloggbasillen og det skadelige viruset har tydeligvis ikke tenkt å slippe taket helt ennå. derfor kommer jeg til å fortsette å skrive og håper virkelig at dere lesere vil fortsette å følge med på bloggen min. likevel har jeg opprettet en ny blogg, da jeg vil at marteiportugal skal handle om nettopp det. du kommer inn på den nye bloggen min ved å trykke HER eller HER eller ved å trykke på den store linken.

du ser sikkert at jeg har skiftet plattform (noe du hadde sett om du faktisk hadde gått inn på den nye bloggen min, du får en nye sjangse HER) og det begrunner jeg med at jeg har fått et inntrykk av at mulighetene er større der enn her. så ønsk meg lykke til med fortsettelsen og gjerne kom med innspill om hva dere vil jeg skal skrive om. da satser jeg på at du trykker HER eller HER og at jeg kommer til å se deg på den nye bloggen! (som du kan komme til ved å trykke HER)

bilder

her kommer noen få bilder fra flyturene på fredag og sammenkomsten på lørdag. jeg tok ingen bilder på værnes, men regner på at noen sender meg det som ble knipset da en eller annen dag. ellers kan det godt hende dette blir det siste blogginnlegget på denne bloggen, da jeg allerede har opprettet en ny blogg på en ny plattform. du kan trykke HER eller HER for å komme til den nye bloggen! jeg har så vidt begynt å skrive på den og har innsett at jeg trenger kraftig hjelp for å sette meg inn i funksjonene osv. særlig ønskes designhjelp. så om du er flink med html-koder og andre fremmedord så er det bare å si i fra! jeg trenger hjelpen din :-)

svar til emilie

hei, bare lutre på noen ting jeg.. Hvordan fungerte eksamenen der nede? Hvilke fag kom du opp i? og var det vanskelig? Håper du fikk en fin tur hjem igjen, og at du trives!

hei, du er vel en av de norske jentene som skal reise dit nå i september, er du ikke? tenkte jeg skulle svare i ett innlegg slik at jeg var sikker på at du så det jeg hadde skrevet. svaret er dog veldig simpelt; jeg har ikke peiling! jeg tok nemlig ikke én eneste eksamen der nede fordi det ikke var nødvendig for å fortsette skolegangen her hjemme. (det som var nødvendig var å ta et skoleår som oppfylte de "nye" kravene som kom med Kunnskapsløftet, som går på det å ha fag å bygge videre på, så og så mange timer i uken osv. men dette er likt for alle elever i norsk videregående skole så det kan du nok spørre rådgiveren på skolen din om. jeg vet det ikke helt eksakt selv, men vet at jeg gjorde alt som jeg skulle og fortsetter dermed vg3 nå til høsten.) beklager dårlig svar men jeg har dessverre ikke noe å bedre å si når jeg ikke vet svaret selv.



dagen i dag: fantastisk! fikk besøk av ei venninne før jeg dro til trondhjem på bursdag til onkelen min. var kjempekoslig og jeg endte til og med opp med ett par nye rosa sommersko.

jeg klarer alltid å finne meg noe fint uansett jeg :-)

alt bra med deg?

avreise, ankomst og alle føleleser på én gang

tidlig torsdag morgen dro jeg inn til figueira for å si farvel til de nærmeste vennene mine. vi fikk to og en halv time sammen før jeg måtte dra og det var så fryktelig trist.. sofia, claudia, andreia, bia, marta og meg brukte tiden til å mimre på alt det herlige vi har gjort sammen, men når det nærmet seg at det måtte dra begynte vi å gråte. jeg hylgråt i det jeg måtte si farvel! vi utvekslet litt gaver og brev og bestemte oss for å avslutte med en "til neste gang vi sees" i stedet for "farvel"..

så kjørte vertsforeldrene mine og vertsbror meg til lisboa. jeg sov mesteparten av tiden fordi jeg var så utrolig utslitt etter alt pakkestyr, den lille mengden søvn den siste uken og all gråtingen. framme i lisboa hvor jeg skulle tilbringe natten med de andre afs-studentene som hadde avreisedato på fredag ble vertsfamilien der ei lita stund før jeg måtte si hadet til de også. (vertssøster hadde jeg sagt farvel til kvelden før da hun ikke hadde anledning til å bli med til lisboa.) vertsforeldrene mine gråt og det ble ekkel stemning og jeg ble lei meg jeg også. vi har ikke hatt det beste forholdet men selvfølgelig er jeg jo knyttet til dem etter å ha bodd med dem i ett år. men i skrivende stund her hjemme hos verdens beste familie kan jeg ikke kjenne at jeg savner dem så fælt, men det kommer kanskje senere?

kvelden og natten (våkenatt) til fredag var, tross alle forventninger, fantastisk bra! vi studentene der fikk snakket, grått og ledd masse sammen og afs hadde noen fine aktiviteter. for eksempel fikk vi alle sammen afs-tskjorter hvor vi kunne skrive hilsninger til hverandre og signere dem osv, vi fikk vite hva vi hadde skrevet på lapper det vi ville savne aller mest på den første campen i september, vi gikk i gjennom følelseskurven underveis i året osv. jeg koste meg og det var deilig med en pause fra alle adjøene og gråtingen. helt til noen studenter måtte begynne å dra! da ble det masse tårer og snørr igjen, noe som ble gjentatt hver gang en gruppe studenter måtte dra for å rekke sine fly...

klokken 07:30 startet min reise, da tok vi buss til flyplassen. 11:05 gikk flyet vårt og vi landet vel i london omtrent to-tre timer etterpå. der skulle vi vente en stund på neste fly, men det ble forsinkelser og til slutt ble vi på heathrow (?) i cirka fem timer. men vi storkoste oss vi og ingen av oss følte noen tristhet. tror vi alle var skikkelig gira på å skulle komme hjem etter ett år i utlandet. fremme på gardemoen ble det likevel litt styr. på grunn av forsinkelsene i london rakk ikke åshild sitt fly nordover og ble både forbanna og utrøstelig. stakkars jenta mi! samtidig måtte jeg stresse med å få sjekket inn bagasjen min og både hanna, julie og nora skulle møte familiene sine der. så det ble plutselig veldig mye å forholde seg til og mye mer enn jeg hadde forventet.

for uten at jeg hadde peiling på det møtte plutselig amalie meg på gardemoen!! det gærne søskenbarnet mitt på tretten fra sandnes! jeg ble både sjokket og kjempeglad i det hun snek seg bak meg når jeg skulle inn i heisen for å dra ned til ankomsthallen for å si farvel til de andre norske jentene som fortsatt ventet på bagasjen sin. (min bagasje kom aller først og alene på et bagasjebånd fordi den hadde så sykt mye overvekt.. type 9 kg...) amalie ble nok overveldet av hylingen, tårene og latteren i det jeg møtte henne, men jeg fikk likevel roet meg ned etterhvert. men plutselig kom pappa snikende inn på meg! PAPPA MØTTE MEG PÅ GARDEMOEN!! han hadde flydd nedover fra værnes tidligere om morgenen for å møte meg der og alle der hjemme visste tydeligvis at både amalie og pappa skulle hente meg på gardemoen. uten å fortelle meg noen ting. de hadde til og med trikset med bagasjen så vi alle tre satt ved siden av hverandre på vei hjem til værnes. og på værnes fikk jeg nok en diger overraskelse!

jeg hadde forventet å møte kanskje mamma og noen få andre fans, men det var en svær gruppe der som ventet på meg med ballonger og flagg! mamma, gro (søster), john (kjæresten til søster), tante heidi, magnus (søskenbarn), tante silje, henrik (søskenbarn), helena (søskenbarn), jørgen (kompis), eline (kompis), inga (kompis), mormor, helena (søskenbarn) + de to tullingene som hentet meg på gardemoen. (unnskyld om jeg har glemt noen som var der!) det første jeg gjorde var å miste hanbagasjen min i gulvet før jeg kastet meg om halsen til mamma og begynte å hylgrine og le på én gang. utrolig hvor godt det var å se henne etter ett år uten. så ble det en klemme-runde på alle sammen før vi hentet bagasjen og kom oss avgårde. jeg ble helt overveldet og fikk utløp for alle følelsene på én gang. elsker dem alle sammen!

vel hjemme på gården (cirka klokka 2-3 på natta) møtte jeg farmor og frøya og det var fantastisk å se dem igjen! så gikk jeg en liten runde rundt i huset og hagen før det var utrolig godt å sove i sin egen seng. det var fantastisk deilig å bare være i sitt eget hus og føle seg hjemme fra første stund. filleting jeg har savnet er å ha varme i badegulvet, ikke flisgulv, vanlige dørhåndtak, plen og det å kunne drikke vannet i springen. herlig å ha det tilbake igjen!

lørdag på formiddagen hadde mamma bedd hjem mange til brønsj og da fikk jeg møtt igjen enda flere slektninger! vi pratet masse og lo og koste oss med norsk mat som grove rundstykker, røket laks, hjemmelagd syltetøy, melk OSV. masse god mat og masse gode mennesker: suksess! på kvelden dro jeg og grillet med venner, før vi rååånet oss noen runder slik at jeg fikk sett alle de "store" forandringene i byen og møtt enda flere venner. jeg var hjemme cirka halv fire på natta og da var jeg helt skutt.

søndag, altså i går, var det nok en gang tid for family gathering. vi var en diger gjeng på den herlige hytta til morfar på kåra og der gikk det i vaffel, vannmelon, soling, bading, gåturer, vannrugby og litt oppussing av hytta. jeg storkoste meg! til tider bare satt jeg der og nøt utsikten og så på den fine slekta mi. ikke rart jeg har savnet dem! søndagskveld lagde mamma kjempegod middag og etterpå kom endelig farfar hjem. da ble det nok en diger klem og god følelse inni seg.

nå er det mandag og det er min tredje dag her hjemme. den skal jeg bruke på å være med venner før jeg stikker til trondheim for å dra i bursdagen til onkelen som jeg ikke har møtt siden jeg kom hjem : )

nå fikk jeg besøk og kommer tilbake med bilder senere! kjenner jeg ikke klarer å slutte å blogge helt enda ;-)

nå er det vel på tide at jeg kommer hjem

dette blogginnlegget er egentlig bare min unnskyldning til å ta en pause i pakkingen. klokka er 21:46 og rommet mitt er totalt kaos. jeg har alt for mange ting jeg vil ha med hjem og alt for liten koffert. slitsom kombinasjon!

ellers så lurer jeg på om vertsfamilien min oppfører seg slik som normalen gjør når det er såpass nære avslutning på oppholdet her: de har verken sagt eller gjort noe spesielt angående avreisen min og jeg vet ikke en gang hvem som skal kjøre meg til lisboa i morgen. hver gang jeg spør sier de jeg må slutte å stresse så fælt.. men hjelpes da, DET ER I MORGEN LIKSOM!! jeg har nettopp spist min siste middag her og alt rundt middagsbordet var som vanlig. jaja, kanskje det er sånn vertsfamilier oppfører seg når studenten deres skal dra?

ikke at jeg har sagt noe spesielt om det selv heller da, men kan ikke akkurat si at lysten til å brette ut om følelser og tanker til dem er der uansett. kanskje det er nettopp sånn de føler det for meg også. tror faktisk det er akkurat det som er tilfelle... UANSETT; i morgen tidlig tar jeg bussen inn til figueira for å møte bestevennene.. for siste gang.. for å si hadet.. herrigud det blir hardt. for at de ikke skal glemme meg helt har jeg laget noen kort som jeg skal gi dem i morgen.



ellers blir nok dette mest sannsynlig mitt siste blogginnlegg fra portugal. hvis ikke jeg er så psykisk ustabil i morgen at jeg får skrevet noen ord eller jeg slår til på en pc på en eller annen av de FIRE flyplassene jeg skal på i løpet av fredagen. jeg er som sagt å finne på værnes lufthavn 00:35 natt til lørdag for dere som er interesserte. jeg hadde egentlig planlagt å skrive en advarsel her om hvilken tilstand jeg kommer til å være i det øyeblikket jeg ser dere, men det slo meg plutselig at det har jeg jo ikke peiling på. enten er jeg supertrist, sliten, kjempeglad, gråter av glede, sulten & sur, trøtt, overtrøtt & fnisete eller noe helt annet. vær uansett forberedet på at det kommer til å bli en veldig stor dose marte gilstad på en gang.

omtrent slik kommer jeg til å se ut, bare nedlesset i bagasje! (og forhåpentligvis ikke med ett så.. eh.. spesielt ansiktsuttrykk)

JEG ELSKER ST. HANS FEIRINGEN I FIGUEIRA

jeg har ikke sovet på snart 24 timer og aldri har en døgning vært så vellykket før! jeg har ørti bilder fra kvelden, men først kommer en liten beskrivelse av sant hans feiringen i figueira i ord:

først dro jeg til andreia for å ordne meg der (skulle sove over), så dro vi for å spise pizza med ett par venninner av henne før vi satte nesen mot stranda i figueira. her snakker vi diger fest! forskjellige grupper med folk (dansegrupper, organisasjoner osv) fra forskjellige områder gikk i parader med hver sitt tema og korreografi. det var mye glitter og stas, men også humor og imponerende idéer. jeg tror det faktisk skal være en kåring senere om hvilken gruppe det var som hadde det beste showet. det var stappfullt av folk overalt, akkurat som på nyttårsaften. det var boder som solgte alt fra popkorn, sukkerspinn og helstekt gris til type billig martnan-crap. etter paradene begynte folk å bevege seg nedover på stranda og da slo vi oss ned der på en sånn sti laget av tre. før vi visste ordet av det hadde mitt blonde hår og andreias utrigning skaffet oss en stor fangjeng og plutselig hadde vi en hel del nye venner å feste med. like etter at vi hadde sprettet sjampisflaska vi hadde smuglet med oss fra kjøkkenskapet til andreia slukket lysene på stranda, høy musikk dundret fra høytalere plassert rundt omkring og så startet fyrverkeriet! de tente i tillegg flere santhansbål rundt om på stranda og det hele var riktig så hyggelig. jeg og andreia drakk opp flaska på deling mens vi hylte og sang og danset med våre nye venner under fyrverkeriet og jeg storkoste meg maks. husker at jeg hvisket (les: hylte) inn i øret til andreia at avsluttningen på året mitt ikke kunne vært bedre og hun hvisket (les: hylte) tilbake "æhælskhedæh".

etterpå dro vi til gågata som var STAPPFULL AV PARTYFOLK og i portugal omfatter betegnelsen "partyfolk" alt som kan krype og gå enten de kommer i barnevogn eller med rullator.. alle barene var stappfulle til langt på natt, men vi gikk fra utested til utested og fant fram til flere venner fra skolen og jeg møtte venninnene mine fra leiria. så kort og godt sagt var det full fest med dansing og karuseller (japp, før jeg visste ordet av det satt jeg i en mææd karusell nede ved stranda..) helt til soloppgang. bokstavelig talt. da var det nemlig tid for banho santo! klokken 6 om morgenen var det mange tøffinger som løp ut i sjøen for å ta et tradisjonelt bad, enten i undertøy, badetøy, kostymer, fullt påkledd eller egentlig akkurat som du følte for det. jeg aner ikke hvor denne st hans tradisjonen kommer fra, men siden vi ikke gjør sånt i norge hev jeg meg likesågodt med. herlig! : )

etterpå ble vi igjen på stranda en stund og drakk og danset litt mer (midlertidig diskotek på stranda) før vi begynte å bli sultne på frokost. type klokken 7 om morgenen. vi endte opp på ett av utebordene til en av de mest populære barene i figueira og bestile en diger burger på deling. burger har aldri smakt så godt før! og uansett om vi så helt grusomme ut der vi satt og stappet oss (se det siste bildet) fikk vi oss nye venner der også (kanskje litt fordi klærne våre var gjennomsiktige?) og først en times tid senere fant vi ut at det kanskje var på tide å komme seg hjemover. da tok vi fatt på en god og lang gåtur hjem til andreia og jeg er rimelig sikker på at jeg gikk barbeint da føttene mine dreper meg av smerte i dag. vi sang og danset oss hele veien hjemover til musikk spilt høyt fra mobilene våre og ikke engang stirrende trafikanter på vei til jobb eller skumle hunder satte på festbremsen. når vi ankom huset etter en fuktig natt (BOKSTAVLIG TALT) tok vi hver vår varme dusj før vi slo oss ned på kjøkkenet med sjokoladekjeks og melk.

helt sant så kunne jeg ikke fått en bedre avsluttning på året mitt her, st hans var perfekt! har aldri vært med på så mye crazy festing før og jeg har lovt alle mine (nye og gamle) venner å komme tilbake hit neste år. hvem vil være med etter å ha lest dette innlegget? fristende? ja ja si JA! jeg gråt forresten ikke én eneste tåre, noe jeg tror er fordi jeg var rimelig rusa (både på livet og boblebrus) og fordi jeg ikke helt har skjønt at ting er over enda. men uansett, tristhet til side, her er noen fryktelig flotte bilder fra sant hans aften i portugal!:

HAHAHA:

hjulene på bussen de går rundt, rundt, rundt

etter å ha nevnt litt om de småville kjøreturene jeg er med på hver dag har søstera mi ønsket seg ett blogginnlegg hvor jeg skriver litt om en "vanlig" busstur. jeg tror hun kom med dette blogg-ønsket i april, så jeg beklager at det har tatt litt tid.. uansett, her søta, jeg har gjort mitt beste:

noe av det mest relevante er nok kvaliteten på bussene til det selskapet jeg reiser med; de importeres fra tyskland til vrakpris når de ikke lenger holder mål for tyskerne. nei jeg tuller ikke. det er for eksempel en buss hvor interiøret ser ut (og føles!) til å være lagd av tre og når det regner er det om å ikke sitte på vindusplassen, da er nemlig setet blitt gjennomvått fordi vindusrutene er én farstdump unna å falle ut... de skrangler så fryktelig at man lett hører bussen i god tid før den ankommer busstoppen min klokka 07:11. ja for det skal de ha; den er alltid punktlig!



på fremste seterad på høyre side sitter ALLTID den typiske nabokjerringa. briller, smårund og ekstremt nysgjerrig. det er en god del skoleelver på bussen og hvis noen lager den minste lyd snur hu dama seg bakover for å ikke risikere å gå glipp av noe skikkelig juicy buss-sladder. se for deg dramaet den dagen ett nyforelsket par KYSSET for (tydeligvis) første gang to seterader bak hennes plass!!! jiizez på trøtte og mørke dager sovner jeg ofte på bussen. jeg sitter nesten allitd rett bak hun småirriterende glane-dama og hun snur seg selfvølgelig alltid for å se om jeg sover eller ikke.. det er nemlig ikke så lett å sove på bussen da det skjer så mye at en skulle tro jeg var med i en halvdårlig komedie. jeg har mange småhistorier i minnet som jeg smiler av, men jeg kommer nok ikke til å savne å kjøre buss i portugal.


om bussjåførene har jeg (nesten) bare godord å komme med (bortsett fra han sure gråhårete). med veier like brede som fortau og svinger så krappe at de ville vært vanskelig å ta med en vanlig sykkel er det ingen tvil om at det kreves visse egenskaper for å komme seg gjennom den daglige bussruten uten å risikere livet til alle passasjerene. jeg hadde i alle fall freaket litt ut av å møte en gammel dame med esel og kjerre i det jeg kum ut av en krapp sving i litt for stor fart i et fattig forsøk på å hente inn litt tid fra tidligere da jeg måtte ut av bussen og inn på en kafé for å virkelig kjefte opp en amøbe-kunde som alltid parkerer midt på veien så ikke en gang en sparkesykkel kunne lirket seg forbi. puh! så for all del; creds til sjåførene!

jepp, hjertelig velkommen til den portugisiske kjørekulturen og ja faktisk, dette blogginnlegget er basert på virkeligheten*. i portugal er det nemlig "greit" å parkere midt i kjørebanen så lenge man setter på nødblinken. hver dag møter vi omtrent fem slike hindringer når bussen skal frem - og det er bare begynnelsen! for siden bussen går så grytidlig om morgenen har landsbyene nettopp våknet til liv, og da er det full rulle; de gamle damene har nettopp melket kyrne og truller rundt på små "trillebårer" med tunge melkespan i, og hva er vel galt med å ta en skravlepause midt i gata? mennene som ikke har parkert midt på veien og sitter inne på kafé med kameratene sine er gjerne ute med traktor eller esel og kjerre for å samle ved/barnåler eller noe annet fornuftig. og sånn er det (nesten) hele turen på vei til skolen; ca 50 minutter. helt seriøst tror jeg tiden kunne vært halvert om det ikke hadde vært som en kjedelig hinderløype for å komme seg frem, men heller vanlig vei..

så full er bussen når vi endelig kommer til min stopp

jeg har jo allerede nevnt hvor smale gatene er, men det er ett tilfelle som er så ekstremt at det bare må komme ekstra fram i lyset: like etter samlingen av blinklys-biler (kafé-karene) kommer bussen til en veldig brå sving hvor veien er så smal at bussjåføren tuter høylytt med hornet gjennom hele svingen for at evt møtende biler skal skjønne at de må stoppe og vente på andre enden av svingen til bussen har passert. helt vilt! det er nok ikke bare meg, jeg tror alle passasjerene får hjertet i halsen når bussen møter en bil eller ei av melkespann-damene der, fordi veien er så smal at bussen så vidt får plass..

men frykt ikke, jeg lever jo enda! :-)

*basert på ting jeg har fått forklart og fortalt av mine medmennesker på bussen